Det fins ein strofe som adle kan.
Den bor lengst inne bag det blå i kvert øye.
Den kvile trygt øve jordens land,
fra hav te' fjell som sus øve lyng og vann.
_
Den lyde' best onna trange kår.
Den e' et ekko av Guds drømmer i det høye.
Den stryge mildt gjønå kongens hår,
når dagen e endt, og han kjenne om hjertet slår.
_
Og opp fra sultens hær av
mennesker på vandring
stige' strofens enkle ord:
_
Himmel, himmel,
la meg få et glimt av himmel.
Himmel, himmel,
la meg få et glimt av himmel.
_
Den ligge' gjømt i ein morders munn.
Og bag ein rynke i den rige rederens panne.
Den bor i vraget på havets bunn,
og stige' mot Gud fra strandede hjerters grunn.
Ein strofe reise' seg fra sygeseng og celle
og fylle jordens katedral:
_
Himmel, himmel,
la meg få et glimt av himmel.
Himmel, himmel,
la meg få et glimt av himmel.
_
Den bor i templet onna perlemor og gull.
Den fylle' trøstens grå kapell.
Den krybe' opp fra brente byer og mørke hull.
Den bor i oppbrudd og farvel.
_
Himmel, himmel,
la meg få et glimt av himmel.
Himmel, himmel,
la meg få et glimt av himmel.
_
Tekst: Erik Hillestad / Melodi: Sigvart Dagsland
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar